Norge har langt på vei vært nedstengt de siste par månedene. Også kirkens dører har for det meste vært lukket. Takket være den solidariske dugnadsviljen fra det norske folk og en fantastisk innsats av norske helsearbeidere, har vi fått bedre kontroll med smittefaren enn de fleste andre land. Vi sørger over hvert eneste liv som er gått tapt på grunn av koronaviruset, men takker samtidig for at det har gått bedre enn vi kunne frykte.
Nå kan vi endelig gjenåpne kirkedørene til gudstjenestefeiring og i kontrollerte former igjen slippe mennesker inn i de hellige rom. Svært mange er glade for det. For det er ikke til å komme fra at mange av oss er sulteforet både på sosial kontakt og åndelige opplevelser etter den «utvidede fastetiden» som koronatiden har påført oss. Det gjøres nå en flott innsats i de ulike menigheter for å ønske velkommen til gudstjenester og åpne kirker, der både ansatte og frivillige medarbeidere bidrar til forsvarlig smittevern og trygge rutiner.
Selv om kirkene i liten grad har vært åpne for besøkende de siste ukene, har det vært inspirerende og oppmuntrende å se all den kreativiteten som har blomstret. Vi har måttet være kirke på en annen måte, og målinger viser at vi har nådd betydelig lenger ut via digitale sendeflater enn bare til de menneskene som under normale omstendigheter ville funnet sin plass i kirkebenkene. Flere har kommentert at kirken vel aldri har vært mer synlig i folks hverdag enn nettopp i denne tiden.
De gode erfaringene og den økte synligheten på ulike digitale plattformer må vi ta vare på og videreutvikle i tiden framover. Digitale møteplasser kan aldri fullt ut erstatte de fysiske, men Guds nærvær lar seg ikke begrense. Pinsens budskap om Den hellige ånds gjerning handler om at Gud finnes som et evig nærvær som rører ved våre hjerter og på forunderlig vis knytter oss sammen og gir oss mot og håp.
Den første påskedagen var Jesu disipler samlet bak stengte dører, av frykt for å lide en liknende skjebne som Mesteren. Men så stod han plutselig midt iblant dem og hilste dem med ordene «Fred være med dere!» Gradvis gikk det opp for dem at han faktisk var oppstått. Men det er først på Pinsedag den store forvandlingen skjer. Da åpner de dørene på vidt gap, setter alle sikkerhetsforanstaltninger til side og står fram som frimodige vitner om den oppstandne. Ja, selv om de visste at dette kunne koste dem forfølgelse og tortur. Takket være et oppsiktsvekkende språkunder ble budskapet forståelig for alle tilstedeværende i Jerusalem, selv om de kom fra mange ulike språkområder. I løpet av et par generasjoner var evangeliet spredt til hele den da kjente verden.
Både koronaviruset og den akutte flyktningesituasjonen ved Europas utkanter har utfordret oss som mennesker og medmennesker de siste månedene. Begge disse utfordringene krever at vi både individuelt og som fellesskap tar ansvar på tvers av alle grenser og uavhengig av politiske posisjoner. Det er vår menneskelighet som settes på prøve. Vi må dele byrdene og bære i fellesskap. For ingen av oss er en øy, men tilhører et globalt fastland, der vi hører uløselig sammen og er gjensidig avhengige av hverandre. Det som skjer langt borte, det angår også meg. Vi som tilhører den rike del av verden må ta inn over oss ansvaret vi har.
I tiden fra pinse og til St Hans vil det i kirker over hele landet pågå en solidaritetsaksjon med utgangspunkt i denne innsikten, under overskriften «Sammen som kirke i hele verden». Det er en hel verden som er rammet av pandemien, og den rammer de svakeste og fattigste hardest. Der behovet til vanlig er størst, er det enda mer prekært nå. Pinsen minner oss om at hver enkelt menighet i Tunsberg bispedømme er en del av den verdensvide kirke, og når ett lem på kroppen lider, lider de andre med.
Ved starten av korona-tiden publiserte poeten Hans Olav Mørk diktet «Vi skal møtes», enkle ord som bærer håpet om at når dette er over, skal vi igjen møtes «ved et bord i en smekkfull kafé, i en kirke, i midtgangens vrimmel», og da skal vi «feire og synge og le». Da skal vi «dele det svar vi har fått»:
Det å elske hverandre
er alt,
bære byrder
når en har for mye,
holde oppe
når noen har falt.
Til å elske,
til det
er vi kalt.
Pinse er kjærlighetens høytid og fest. I overskuelig framtid vil vi måtte leve med pandemiens konsekvenser, men kjærligheten er en kraft som overvinner alt. God pinse!